Æres den som æres bør
Som sikkert en del av dere er klar over har jeg i mange; lange år kjempet en ensom kamp for Tin Machine. Det har vært en kamp hvor jeg har vært i sterkt mindretall og det har ofte blåst litt rundt øra. Derfor holdt jeg på å gå i bakken da jeg snublet over en anmeldelse som er gjort av plata nå i 2005. Jeg tar meg den frihet å sitere noen korte utdrag fra anmeldelsen som var ganske lang:
"Selv satt jeg desillusjonert og bladde i avisen en dag i mai mens jeg lurte på hvorfor både gamle så vel som nye aktører stod til knes i døde klisjèer og selvparodiske pastisjer. Plutselig får jeg øye på fire dresskledde menn mot en helt hvit bakgrunn. Den ene av dem er David Bowie - mannen jeg tidlig hadde lært meg å spotte, ikke bare fordi hans -60 og 70-talls meritter er ubegripelig overvurderte, men også fordi han fungerte som personlig skyteskive i perioden rundt pissoaret "Let's Dance."
"Det første som skjer er at Reeves Gabrels plugger i gitaren. Sekunder senere kommer det føffeste og sløyeste riffet siden brura lagde seg så silde. Vantro lytter jeg oppmerksomt i 55 minutter og da "Baby Can Dance" toner ut har det skjedd noe med meg: David Bowie, brødrene Hunt og Tony Sales og Reeves Gabrels har gitt meg tilbake troen på rocken"
"Vi snakker om albumet som kompromissløst gav langfingeren til en hel samtid, som ble spilt inn live og staffasjefri og som var dømt til å bli en økonomisk katastrofe.....Mesterverket har punkens attityde, progrockens arroganse og rockn's immanens. Melodisk er flere av låtene ufortsigbare og særdeles spennende. Rosinen i hekken er likevel det formidable samspillet musikerne mellom, samt en produksjon hvis bombastiske attributter fortorner seg lik en sonisk flombelysning......Bowie er fly forbanna, men opprettholder hele veien egelanse og kløkt."
"Albumet ble gjort over to år før Nirvanas gjennombrudd og selvfølgelig ble det forbigått av hele verden. Ikke engang Bowies mest nidkjære disipler visste hva de skulle gjøre med plata. Den var en protestmarsj mot plastisk humbug og spilte på så eksplosive strenger at den forlangte oppmerksomhet fra alle som kom i befatning med materien.....Allah og pessaret som Tin Machine ble hatet! Det værste er at hadde albumet kommet ut i 1992 ville den fått en radikalt annen skjebne. Slik er det gjerne med kunst som ligger forut for sin tid."
Jeg måtte finne ut hvem som hadde skrevet dette og fikk til slutt tak i navn og nummer. Typen ble meget paff av oppringningen og gikk ut av studioet hvor han spilte inn plate for å snakke litt. Hyggelig fyr. Vi var ganske enige om hvilke grunner som lå bak at albumet er såpass lite kjent og hvorfor den fikk den medfarten som den fikk. Han var derimot hellig overbevist om at albumet kun kom til å vokse i anseelse for hvert år som går og han visste om fler og fler som nå begynte å virkelig lytte til albumet og se dets strålende kvaliteter. Han mente det meste rett og slett gikk ut på uvitenhet. Blir spennende å se hva som skjer fremover ihvertfall.
Albumet vi snakker om:
Tin Machine - Tin Machine