Fra Dada til Amsterdam

I går var jeg så heldig å få være på besøk av en god venn av meg. Han heter Arne Paus og er en av norges mest kjente kunstnere i dag. Han studerte under ingen ringere enn Joseph Buyes i 2 år (Odd Nerdrum og Jørgen Dobloug var også hos Buyes). Joseph Buyes var en av de aller aller viktigste aktørene innenfor moderne kunst. Han blir ofte regnet for å være en av de som videre utviklet dadaismen til å bli mer det vi kjenner som samtidskunst i dag. Arne Paus snakket en del om noe som slo meg som veldig interresant. Han blir nemlig sett på som en håpløs nostalgiker som jobber litt i en stikk motsatt retning en de fleste andre. I den verden vi lever i dag som skal være så åpen for ALLE og godta det meste som kommer, blir mer og mer rettet mot fremtiden/samtiden når det gjelder kunst. Det er ikke lenger så god plass til de som virkelig vil dyrke teknikken og naturen. I dag blir man sett på som litt kjedelig eller treg/dum hvis man kikker bakover for å finne normer/teknikker osv. Jeg synes Paus her viser at han gjør akkurat som han vil og driter i at andre kanskje synes hans stil er passè. I stedet for å strekke seg etter noe nytt hele tiden går han heller bakover. Det er kanskje ikke alltid de som er mest spennende, men jeg synes det også skal være plass til dem. Man kan fortsatt fortelle gode historier uten å måtte finne opp kruttet hver gang, dette gjelder også innen musikken.


"Er dere snart ferdig med han derre Reeves Gabriels eller????"

Etterpå gikk Marita og jeg på Cafè Amsterdam og lot inntrykkene synke med noen øl. Alltid hyggelig å komme tilbake til Cafè Amsterdam, folk husker hva du heter og hva du vil ha, det synes jeg er imponerende. Dessuten ville mannen ved bordet ved siden av meg snakke om Reeves Gabrels og da fikk han en venn for livet. Det er alltid moro når du treffer noen som har litt å bidra med når det gjelder personer eller ting som du selv er ganske opptatt av. Er det bare meg eller blir det meste klarere når man har fått i seg noen øl?