Rulletrapper/fortau til besvær

Jobbehelg på Gardemoen denne helgen. Har allerede rukket å ha noe som ligger godt an til å bli årets passasjer. Jeg fikk en teleks fra Frankfurt om en passasjer som kom til Oslo og trengte noe assistanse siden hun ikke kunne noe annet enn sitt eget morsmål (ett eller annet afrikansk et). Jeg møter opp på gate 44 og etter en del folk kommer det ut ei dame som ser ut som om hun kommer rett fra bushen. Hun hadde på seg noe som lignet på gardinene til besteforeldrene mine og var stor og tung. I tillegg hadde hun med noe sånt som 13-14 bæreposer som håndbagasje. Flypersonalet pekte på meg og viste at hun skulle følge etter meg. Dette går jo som regel ganske greit. Jeg følger dem til bagasjebåndet og venter der sammen med dem på bagasjen deres og følger dem så ut i ankomsthallen. Her startet derimot problemene allerede etter 20 meter etter at hun hadde kommet ut av flyet. Der er det nemlig en rulletrapp opp til nivå 2 og rett foran den stoppet hun opp.

Damen: "N'cono ama sa miittle wau wau wau!!".

Arild: "Unnskyld??"

Damen: "N'cono bratta sja folo ralla ralla ralla...." (og pekte på rulletrappen)

Arild: "Eh....ja?"

Jeg gikk på rulletrappen og vinket henne etter, men hun bare stod å glante på rulletrappen. Jeg måtte løpe ned igjen. Hun stod å svaiet litt og visste ikke helt hvordan hun skulle angripe dette. Hun så nyskjerrig på andre folk som gikk på rulletrappen. Jeg tok den digre damen i hånda og prøvde å lokke henne med meg opp på trappen, hun stod som en bauta. Jeg hoppet av igjen og lurte litt på hvordan jeg skulle få henne med meg opp rulletrappen. Da tok hun et skritt frem og tok tak i gelenderet, det går jo akkurat som båndet, men hun skjønte ikke helt at hun også måtte ta med seg bena så damen ble dratt fremover uten å flytte bena, noe som førte til at hun sekundet etter på lå på magen oppover rulletrappen med hånden oppe på gelenderet. Folk prøvde så godt de kunne og holde inne sin krampelatter. Jeg fikk henne opp på bena og hun stod helt forvirret på vei oppover og snakket med seg selv og smålo. Så kom neste hinder, slutten på rulletrappen. Jeg hadde jo nå skjønt at damen aldri hadde sett noe lignende i hele sitt liv å prøvde så godt jeg kunne og vise henne hvordan man går av rulletrappen. Det trikset tok hun overhodet ikke. Det gikk som det måtte gå. Hun tittet ned og så at båndet sluttet men gjorde ikke engang et forsøk på å løfte bena. Hun falt så lang hun var og siden jeg var litt småforberedet på det så holdt jeg henne i armen. Har du noen gang forsøkt å holde igjen en flodhest som faller? Jeg gikk rett ned i kne stående.

Endelig oppe på mezzaninen gikk vi mot bagasjehallen. Der oppe er det et par rullefortau som gjør at det hele går fortere. De går jo bare rett frem så jeg tok sjansen på at hun var klar for dette. Igjen komme denne noe merkelige ordvekslingen før hun gikk på. Denne gangen gikk hun først på med en fot og stod igjen med den andre. Hun gikk nesten i spagaten før hun skjønte at hun måtte følge etter med den andre foten. Hun stod slik på et kne et par meter. Vel oppe på båndet stod hun bom stille og nektet å gå. Forsåvidt helt greit. Også denne gangen klarte hun ikke å løfte bena når båndet sluttet, men hun klarte på et imponerende vis å holde balansen og ikke gå på trynet, men slik som hun vaiet var jeg redd hun skulle brekke ryggen.

Da gjenstod kun et lite hinder, rulletrappen ned til bagasjeanlegget. Jeg begynte å svette fordi jeg visste at heisene der hadde vært ute av drift en stund. Jeg nærmest foldet mine hender når jeg trykket på heiseknappen og tryglet innvendig om at den måtte virke. Jeg kunne bare se for meg hvilke tragiske følger det ville få for damen med alle bæreposene og ta en rulletrapp som gikk nedover. Til mitt store hell virket den ene heisen. Å lokke damen inn i heisen var rimelig lett. Det er en glassheis slik at du kan se ut på rulletrappen. Damen dultet borti meg, pekte ut og sa:

Damen: "Gara sjoma M'fofo da chma sra ramma ugga bugga bunkarakka"

Arild: "Ja riktig...." (smilte så godt jeg kunne og nikket megetsigende)

Deretter gikk det greit, vi fant bagasjen og kom ut i avgangshallen og traff de som skulle hente henne. Da jeg skulle gå vinket jeg til henne og smilte. Hun prøvde å gi meg en bærepose med noe greier, men jeg hastet avgårde.

Da har jeg gjort mitt for i dag, jeg tar lunch!