NW-3

Lørdag og sommerværet har virkelig satt inn. Mye folk i dag også. Møtte en del kjente folk og hilste på noen nye. Line-up og kommentarer:

Amund Maarud: Respect!! Jeg har hørt om hr Maarud litt her og der og alt jeg har hørt har vært positivt. Nå fikk jeg sjansen til å sjekke ham ut selv. Ikke bare er fyren en hei dundranes god gitarist, men han makter faktisk å gjøre bluesen litt spennende. Blues er noe av det mest kjedelige jeg vet, det er moro i 5 min så synes jeg alt blir likt. Amund spiller blues med en mengde variasjoner og blander inn elementer av både rock og jazz. I backing bandet hadde han en type på Hammond B3, en trommis, en bassist og en fyr på bongo trommer. Når konserten var over var jeg nesten skuffet for at det ikke var mer. Dessuten virket han som en ok kar som ikke kom med så mange flåsete bemerkninger mellom sangene.



Legg merke til èn (1!) tilskuer foran scenen

Ane Brun: Ane sliter med det samme som Tom Mc Rae. Når de har et veldig smalt lydbilde så blir det fort kjedelig når de har så ensformig musikk å by på. Hyggelig, ja. Fint, joda. Stemning, helt grei, men etter 15 min har du fått nok. Har du bare en gitar med deg på scenen bør du enten ha fantastiske låter som står bunnsolid selv med bare ett instrument og vokal ellers bør du være litt oppfinnsom, det er desverre ikke Ane Brun (enda ihvertfall).

3 Doors Down: Intetsigende rock pop.

Jim Stärk: Jeg synes ikke de er så veldig mye å rope hurra for. Jeg synes band som Jim Stärk popper opp som paddehatter (morsomt ord forresten......hva er en paddehatt?). Jeg ble ikke imponert å gikk og spiste istedet.

Crosby, Stills & Nash: Når jeg så de kom på scenen tenkte jeg mitt. Halvfeite, bleke, sluskete amerikanere i grusomme hawaii skjorter. Så begynte de å spille. De er kanskje gamle, de er kanskje ikke i nærheten av å ha så gode låter som Neil Young har i lillefingeren en gang, men alikevel så overrasket de. De hadde noen koringer som fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på meg. Dessuten låt de veldig tett og på toppen av det hele så viste Stephen Stills seg å være en skikkelig gitar frekkis. Han overrasket med god teknikk og masse spilleglede. Han dro noen soloer som fikk det til å blafre i tupène til old boy'sa på første rad. Morsomt, selv om jeg heller tar meg en tur på en Neil Young konsert neste gang.



Fikk hørt et nytt band som jeg likte omtrent med en gang. De spilte på Norwegian Underwood scenen og het "Blind Archer Club" (hvis jeg ikke husker helt feil). Lettbent pop, men det satt godt i øret. Gleder meg til å høre mer fra dem.