Mr. New York

Sånn, endelig har jeg landet :)

Jeg får en beskjed om at det kommer 2 unger som reiser alene fra Bergen og blir spurt om jeg kan møte de og følge de til ankosthallen hvor de vil bli hentet. Jeg møter opp og står klar når Bergens flyet kommer. Aller først ut kommer en type med gitar og full oppakning, litt sånn typisk proff musiker, mens jeg står og funderer på om jeg har sett ham før så kommer person nr 2 ut av flyet. SAFT SUSE!!! Det er jo Lou Reed! Jeg følte en enorm trang til å si ett eller annet og det skjedde....

Arild: Mr Reed? (han stopper, snur seg, ser på meg)

Lou (jada, vi er på fornavn): Yeah? (Da slår det meg at jeg må noe si noe mer og det hadde jeg ikke tenkt på)

Arild: Eh....eh...uh....Welcome to Oslo!

Lou: Thanks

Rett bak ham kommer de to små barna som jeg skal følge og jeg går mot Lou fordi han står og venter på meg, kanskje han tror jeg er der for å eskorterer ham eller noe slikt. Vi går sammen og begynner å prate. Han kom fra Stavanger hvor han hadde konsert og Bergen dagen før der igjen. I kveld skulle han spille på konserthuset, nesten på dagen 2 år siden sist gang han spilte der. Vi snakket om musikk og jeg fikk skrytt av det siste albumet hans "Animal Serenade" (som jeg aldri har hørt) og hans forrige "The Raven" (som jeg har hørt). Vi snakket litt om 50 års konserten til Bowie som Christian og jeg så senest på fredag kveld. Han syntes det var moro å få være med på den konserten. Når vi er nesten fremme ved bagasjebåndet spør han meg

Lou: Are those your children?

Arild: What? What children?

Der faller det en gedigen bombe inne meg. Jeg hadde totalt glemt de to små som jeg skulle følge, jeg kjente panikken velte igjennom meg og så for meg overskriftene i avisen neste dag. "Unger gjenglemt på flyplassen", "Mann sparket etter å ha mistet barn på Gardemoen" osv osv. Sist gang jeg så dem så hadde de kommet ut av flyet. Jeg gruet meg forferdelig til å snu meg, for jeg hadde ingen anelse om hvor de var, men når jeg gjorde det så tuslet de rett i hælene våre. Den lettelsen jeg da følte var som en rus. Det der skal ALDRI skje igjen.

Når Lou skulle stoppe for å hente bagasjen sin og jeg måtte videre med barna spurte jeg pent:

Arild: Do you mind if I take a picture of us with my cellphone?

Lou: Eh...rather not son, I don't fell good.

Arild: Eh...ok.

Jeg senket mobilen min og skjøt fra hoften. Når jeg etterpå kikket på bildet jeg hadde tatt så jeg at det er jo umulig å se hvem det er og det kunne like gjerne være Arne fra Hakadal. Her er det nå uansett, det er hverken et bilde av Elvis eller en UFO, men figuren du ser er Lou Reed.


Mr. New York