Brackish Boy - en analyse

Brackish Boy hadde altså konsert på Fredag og jeg kan jo selvfølgelig ikke si om det var bra eller dårlig, det for de som var tilstedet heller vurdere. men jeg er ihvertfall veldig fornøyd selv. Synes det gikk veldig bra. Her er setlisten for dem som synes det er noe interresant:

Whatever Happened To Pong
Thalassocracy
85 Weeks
Jean Genie (Filip på gitar)
Holiday Song
Isla De Encanta
Glorius #1 (Morten T på trommer)
No Surrender
Scooter Girl
Sometimes When It Rains
Trompe Le Monde (Christian på triangel)

See You
On The Mend
Space Is Gonna Do Me Good
My Hero
Everlong
Brackish Boy (Morten T på trommer)
Dance War (Morten T på trommer)
"Heroes" (Morten K på gitar)
Aurora (Morten K på gitar)

Den eneste virkelig blødmen jeg kan komme på skjedde under "Glorius #1" når jeg skulle stoppe loopen som hadde laget, men i stedet tok opp en ny loop og dermed måtte jeg stoppe og begynne låten på nytt, ikke så veldig farlig for jeg hadde ikke spilt den så lenge. Noe annet som var trist var at noen hadde rotet bort tråden som triangelet skulle henge i slik at når Christian skulle plinge så måtte han holde i selve triangelen og da ble plinget ganske dempet, desverre. Alle gjeste gjorde uansett en eksellent jobb!! Litt fyrverkeri ble det også. Publikum var veldig overrasket over at det var såpass god lyd og det skal Morten K ha æren for.

Etterpå var det nachspiel på club kontoret, der stod det en kasse pils som takk og den hev vi oss over. Filip forelsket seg bunnløst i en diger Åge Aleksandersen poster og drev hart lobby virksomhet for å få kjøpe den for 85 kr.

Tusen takk til gjestene som faktisk stilte opp og gjorde kjempejobb og til de publikummerne som også stilte opp som social support.

Chicago, home of the bluuuuues

Frem og tilbake og litt lengre enn der jeg var. Chicago viste seg fra en våt side. Som Morten allerede har skrevet om så gikk store deler av turen til å tusle rundt på Guitar Center. Var vi ikke der var vi sikkert på vei dit eller hjem derfra. Det hendte også at vi spise og drakk.

Vi prøvde å komme oss på noen konserter, men de var enten utsolgt når vi kom dit eller det regnet så ille at vi heller satt inne på pub'en. Etter første dag så rommet vårt slik ut:



Vi var også en tur på MCA (Museum of Conteporary Art) og så en stein tøff samling av Flavin sine løsrør. Frokostene bestod som vanlig av amerikanske pannekaker av gigantiske størrelser, blåbær, juice og et hav av lønnesirup. Mitt motto er "ta til du blir flau" da er det omtrent riktig mengde lønnesirup på pannekakene. Den siste frokosten kom jeg ca halvveis igjennom før jeg måtte legge meg ned og innrømme at jeg hadde gapet over for mye.

Jeg vet at Morten sa noe skikkelig morsomt en gang på turen som jeg lo skikkelig masse av og som jeg fortsatt ler litt av, men nå husker jeg ikke hva det var. På flyet hjem satt vi ved siden av en mann som satt med kjempestor dunjakke på seg hele tiden. Han tok den ikke av seg, men satt slik i 8 timer med belte på og alt. Han var litt skummel. Så litt gærning ut. Det gjorde sikkert også vi når vi kom inn på Guitar Center med en handleliste på størrelse med Jesu ættetavle.

Her er noen bilder:



Når jeg kikket på bildene jeg tok i Chicago var det enkelte av dem som minnet meg veldig om noen bilder jeg tok i New York i Januar, sjekk dette:


New York Januar             Chicago Oktober

By the way....

Vil bare minne alle om at den som ikke kommer er en gammel gymsokk!

BRACKISH BOY

Sliter litt

Pc'en min krangler litt om dagen og derfor har jeg ikke fått skrevet blogg. Dette vil ordne seg i løpet av en dag eller to. Sjekk i morgen for Chicago rapport.

Come on feel the Illinoise

Splitte mine bramseil! Plutselig skal Morten og jeg på tur til Chicago!

Det var etter at vi hadde vært på tur rundt i byens musikkbutikker på tirsdag, på jakt etter utstyr til mitt hjemmestudio at vi akket og okket oss (Morten akket, jeg okket) over hvor dårlig utvalg og høye priser det var på slikt her i byen. "Vi skulle ikke bare stikke til Chicago og handle der, da?" (eller noe sånt) spør jeg plutselig. Morten sier at jo og ja, han vet jo at det er billig å reise på tur med meg, men han var ikke akkurat rik. Etter litt fram og tilbake kom vi likevel fram til en tilnærmet genial finansieringsplan (neida, det er ikke noe ulovlig; i hvert fall ikke så veldig, overhodet ikke ulovlig).

Vi drar tidlig, tidlig i morgen, og kommer tilbake, med armene fulle av musikkutstyr på tirsdag. Handleliste:



Noen gode studio-hodetelefoner. Aller helst Beyerdynamic DT150 eller DT770 PRO, men AKG 240 er også fint.

Studio Projects B1-mikrofon, hvis den er så billig som Morten tror den er.

Noen små transducer-mikker til å elektrifisere ukulele og sag.

Banjo, eller Gretsch lapsteel. Men ikke begge, det blir for dyrt. Vanskelig valg.

Kassegitar til Even.

Masse greier jeg kan selge på bruktmarkedet her, med fortjeneste.



Ellers har jeg endelig fått pantet alle flaskene fra Alvdal turen, så nå er jeg millionær. Målet er å bli miliardær, men det kommer nok til å ta litt tid.

(Copyright Morten 2005)

Jau

Da er triangel i boks. Var innom schlagerforlaget sammen med Morten. Jeg så ingen dame bak disken, men Morten sier han så en dame som satt på et kontor og snakket i telefonen, hun var 50+. Så mye for ditto....

Var på "Rust" i går med noen venner. Den ene jenta fikk teksmeldinger fra et nummer hun hadd lagret under navnet "huff". En ting er sikkert, jeg kommer aldri til å tørre og sende henne en teksmelding. Jeg hadde vel blitt lagret under "Å nei!!!" eller "syfilis" (ikke at jeg har det!). Jeg har hatt den tvilsomme glede av å se mitt eget nummer lagret på andres telefoner og det som går igjen er "Rarild". "Bowie" har også vært en gjenganger. Det værste jeg har sett var "glam", men heldigvis var dette lenge før WigWam ble til.

Det er i dag nøyaktig en uke igjen til konsert. Kontrakten er underskrevet og en bøtte brakkvann forlangt. En eller annen Mats skulle visst fikse saken. Det er gutten sin! Jeg tenkte jeg skulle lage en incentive. Hvis det kommer over 200 stykker så skal jeg spille i bare boxern, men siden Christian da garantert hadde funnet en mirakuløs måte å invitere så mange på (høyst sannsynligvis betalt en diger gjeng uteliggere), dropper jeg det.

Nå må jeg rydde.

Triangel rangel

Rrrrrrrrrrriiiiinnnnnnngggggggg:

Lys dame stemme: Schalgerforlaget!

Arild: Hei, det er Arild Eriksen som ringer. Du, jeg har et litt merkelig spørsmål til deg.

Lds: Javel

Arild: Fører dere triangler?

Lds: Det er overhodet ikke noe rart spørsmål, vi har flere tusen av dem.

Arild: Jeg trenger èn.

Lds: Det skal vi også kunne klare. Hvilken vil du ha?

Arild: Hva? Kan jeg velge? Er de stemt i forskjellige toner?

Lds: Hehe...nei. Det er bare forskjellige størrelser. De større låter litt dypere enn de mindre.

Arild: Er det kun triangelen? Må jeg kjøpe sånn metalldings til å deise med i tillegg eller finnes det noe du kan anbefale å slå med? Gaffel eller noe sånt kanskje?

Lds: Neida, triangel pinnen følger med så her har du alt du trenger for å sette i gang.

Arild: Koster de mye?

Lds: 50, 60 og 70 kroner etter hvilken størrelse du skal ha

Arild: Følger det med noen form for instruks eller lærebok?

Lds: Hahaha, du skal få et lite privat kurs av meg her i butikken!

Arild: Tusen takk, det gleder jeg meg til!

Lds: Ditto

Frank Black Francis

Jeg har sånn i utgangspunktet alltid vært litt skeptisk til nyinnspillinger av gamle låter fordi de som regel aldri blir like bra eller noe i nærheten. Jeg synes noen ganger det kan være vanskelig å lå være å sammenligne dem med originalene. Derimot kan det være gøy å høre demoer fra låter som du liker godt for å høre hvordan låten har utviklet seg.

Når så "Frank Black Francis" kom ut var jeg mye mer interresert i "Honeycomb" som kom ut samtidig og som var et rent Frank Black album. "FBF" er et dobbelt album som innhoder en cd full av de første demoene til det som skulle bli "Pixies" selv om det kun er FBF som spiller. Den andre cd'en er en del nyinnspillinger av gamle Pixies låter. Jeg kjøpte cd'en fordi jeg tenkte det kunne være morsomt å høre demoene. De innfridde og jeg koste meg masse med dem. Den andre cd'en lot jeg ligge fordi jeg var redd jeg bare ville synes det var teit av FBF og spille på gamle hits.

Her for noen uker siden gav jeg alikvel cd'en en sjanse. Den har fått ekstra navnet "Treated Disc". Første låt ut er "Caribou" og er en av mine favoritter fra "Come On Pilgrim" skiva. Plutselig har den fått en totalt annen lyd. Den var faktisk svært svært fin. Neste ut er "Where Is My Mind", den også i tilnærmet electronica stil. Jeg måtte klype meg i armen......var den virkelig bedre enn originalen. Jeg stoppet cd'en og kjørte "Where..." om igjen. Hvis disse to sangene satte standard for resten av cd'en hadde jeg mye å glede meg til og jeg ble ikke skuffet. Enkelte av låtene har blitt kraftig gjort om og FBF mer synger hvor han tidligere bare hylte eller skrek. På "Subbaculctha" (fra Trompe Le Monde) høres musikken veldig Tom Waits ut, Tom Waits ala "Mule Variations". Låter som "Monkey Gone To Heaven", "Velouria", "Wave Of Mutilation" og "Holiday Song" har blitt nyyyydelige. Litt fiolin, litt trompet, en god del programmering, bass og noe gitar fyller lydbildet som er nesten fritt for trommer. Den eneste nedturen er den 12 minutter lange "Planet Of Sound" som avlsutter skiva. Den er unødvendig lang og blir litt kjedelig.

Jeg tror faktisk at det blir min største anbefaling ihvertfall fra andre halvdel av 2005.


Frank Black Francis - Frank Black Francis

Æres den som æres bør

Som sikkert en del av dere er klar over har jeg i mange; lange år kjempet en ensom kamp for Tin Machine. Det har vært en kamp hvor jeg har vært i sterkt mindretall og det har ofte blåst litt rundt øra. Derfor holdt jeg på å gå i bakken da jeg snublet over en anmeldelse som er gjort av plata nå i 2005. Jeg tar meg den frihet å sitere noen korte utdrag fra anmeldelsen som var ganske lang:

"Selv satt jeg desillusjonert og bladde i avisen en dag i mai mens jeg lurte på hvorfor både gamle så vel som nye aktører stod til knes i døde klisjèer og selvparodiske pastisjer. Plutselig får jeg øye på fire dresskledde menn mot en helt hvit bakgrunn. Den ene av dem er David Bowie - mannen jeg tidlig hadde lært meg å spotte, ikke bare fordi hans -60 og 70-talls meritter er ubegripelig overvurderte, men også fordi han fungerte som personlig skyteskive i perioden rundt pissoaret "Let's Dance."

"Det første som skjer er at Reeves Gabrels plugger i gitaren. Sekunder senere kommer det føffeste og sløyeste riffet siden brura lagde seg så silde. Vantro lytter jeg oppmerksomt i 55 minutter og da "Baby Can Dance" toner ut har det skjedd noe med meg: David Bowie, brødrene Hunt og Tony Sales og Reeves Gabrels har gitt meg tilbake troen på rocken"

"Vi snakker om albumet som kompromissløst gav langfingeren til en hel samtid, som ble spilt inn live og staffasjefri og som var dømt til å bli en økonomisk katastrofe.....Mesterverket har punkens attityde, progrockens arroganse og rockn's immanens. Melodisk er flere av låtene ufortsigbare og særdeles spennende. Rosinen i hekken er likevel det formidable samspillet musikerne mellom, samt en produksjon hvis bombastiske attributter fortorner seg lik en sonisk flombelysning......Bowie er fly forbanna, men opprettholder hele veien egelanse og kløkt."

"Albumet ble gjort over to år før Nirvanas gjennombrudd og selvfølgelig ble det forbigått av hele verden. Ikke engang Bowies mest nidkjære disipler visste hva de skulle gjøre med plata. Den var en protestmarsj mot plastisk humbug og spilte på så eksplosive strenger at den forlangte oppmerksomhet fra alle som kom i befatning med materien.....Allah og pessaret som Tin Machine ble hatet! Det værste er at hadde albumet kommet ut i 1992 ville den fått en radikalt annen skjebne. Slik er det gjerne med kunst som ligger forut for sin tid."

Jeg måtte finne ut hvem som hadde skrevet dette og fikk til slutt tak i navn og nummer. Typen ble meget paff av oppringningen og gikk ut av studioet hvor han spilte inn plate for å snakke litt. Hyggelig fyr. Vi var ganske enige om hvilke grunner som lå bak at albumet er såpass lite kjent og hvorfor den fikk den medfarten som den fikk. Han var derimot hellig overbevist om at albumet kun kom til å vokse i anseelse for hvert år som går og han visste om fler og fler som nå begynte å virkelig lytte til albumet og se dets strålende kvaliteter. Han mente det meste rett og slett gikk ut på uvitenhet. Blir spennende å se hva som skjer fremover ihvertfall.

Albumet vi snakker om:


Tin Machine - Tin Machine

Numbero uno

Fikk faktura fra Morten her om dagen, se på den:



Sjekk faktura nummeret. Det er første gang jeg har fått den første fakturaen fra noen, noengang. Det er jo som kjent en regel at fakturaer med faktura nr.1 aldri blir betalt, så der slapp jeg billig unna. Grattis med nytt firma forresten Morten! Herifra kan det bare gå en vei.....rett til kemneren!

Nå har jeg forresten skrevet under kontrakten til Brackish Boy konserten og skal levere den. Jeg gleder meg til å se om de får med seg alle forandringene jeg har gjort på kontrakten. Jeg har ihvertfall fått med at en del av honoraret skal betales i brakkvann.

In a burning ring of fire

7 stk okser på hyttetur til Alvdal, med 30 rørbomber og en haug med propan. Resultat: Tur til sykehuset på Tynset. Ikke meg vel og merke. Det er første gang i mitt liv jeg har sett noen stå midt inne i et flammehav, om enn for bare et sekund så var det rimelig uvirkelig. Øyebryn og skjegg er oppskrytt.

Tomatbønner, kjøtt, flest, egg, erter og bacon gir til slutt en hytte atmosfære som er mer lett antennelig enn butan gass og som lukter værre enn noe offentlig toalett. Hyggelig var det derimot og veldig morsomt. Kjære onkel, hvis du finner en masse små ørret biter på taket på hytta så skal du vite at vi plukket opp så mye vi kunne. I det hele tatt er det å sprenge ting utrolig moro, barnslig kanskje, men moro.

Edit: Ja, der gikk det jo opp for meg at slekten min faktisk av og til leser denne bloggen. Når skal jeg lære? Da spørs det hvor lenge "eh...neida, han bare ramla på bålet" unnskyldningen holder. Kloms!

Brackish Brackish Brackish

Det har blitt litt dårlig med oppdateringer her, men det skyldes at Hydro spøkelset er over meg med stor tyngde. Lange dager. Har hatt med meg Morten noen dager som liftfører og det har vært til stor hjelp. Mest for å hindre meg fra å hive meg fra liften i ren kjedsomhet. Det er litt kjedelig å jobbe alene.

Vi kom til en krok i bygningen som var litt problematisk så Morten døpte den til kosekroken, men senere fikk den navnet armkroken. Derfor er det godt å ha med seg Morten i kurven.


Morten Kran(e)fører på vei opp i "armkroken"

Ellers nærmer det seg Brackish Boy konsert. Spre ordet.


Trykk på krusedullen på håret for stor versjon

Dette blir bare bedre og bedre

"Vi satt og diskuterte hvor mange militær leire som ligger innenfor en 2 timers radius her og kom frem til at det er altfor mange"

"Det var ikke godteri da, som vi hadde håpet på, men fotballstøvler var ikke så værst det heller"

HEIA TUFTE!!!



Den aller aller beste mannen etter min mening og han som burde vært kaptein er godgutten Martin. Klikk på den kule frisyren for å lese mer om han!


Martin

Hydro ål åver ægejn

Da er jammen meg Hydro pussen i gang igjen. Denne gangen har jeg med Morten som våpendrager og eksellent liftfører. Mange timer i liften innbyr til stive knær og kinkige nakker, men alikevel ler vi hele veien til banken, vi prøver ihvertfall, det gjør litt vondt å le sånn på slutten av dagen.

Hittil har vi klart å unngå å smelle liften igjennom noen vinduer og ikke har vi sett så altfor mye spennende igjennom vinduene heller, annet en damer som skvetter skikkelig når det plutselig står noen utenfor vinduet deres i 5 etg. Det ser kanskje ut som om vi står i løse luften.

Til helgen blir det Alvdals tur. Jeg er redd det blir hårete. Dessuten prøver jeg å finne tegninger og forklaringer til hvordan man lager en potet-kanon på nettet. Noen som vet?